Gå til innhold

Sugardating Oslo


Bloggern

Anbefalte innlegg

På 17.12.2024 den 21.58, Otono skrev:

Det blir litt spesielt når (godt) voksne menn slår knyttneven i bordet og skal samarbeide for å avsløre ungjenter med fullt navn og bilder bare fordi de prøver å lure dere for noen hundrelapper.

Takk. Holder meg unna. Ser ut som det er dårlig med utvalg for tiden. Er det noen sikre tips der ute for Oslo området? Helst på barcode/bjørvika jeg var fast til Norskedina siden August 

Hun leverer mindre tjenester enn før. Og nå blir 6000/time +3000 extra time

Flere nye kunder og vanskelig å få best service nå 

Hils fra Ayaz

  • Like 1
Lenke til kommentar
9 timer siden, Grisegutt skrev:

Lyst å dele hun norske ned andre? Send meg pm leter en norsk å ha fast helst med store pupper

Den norske alle vet hvem hun er. Ganske aktiv her på forumet. Hun elsker fylla folk

Lenke til kommentar
1 minutt siden, Grisegutt skrev:

? Hun kjenner jeg ikke ... pm?

Romerriket var en italisk sivilisasjon som vokste ut fra bystaten Roma i oldtiden, grunnlagt på Den italienske halvøy  700-tallet f.Kr. I løpet av sin tolv århundre lange livstid endret den romerske sivilisasjonen seg fra å være monarki via republikk til å bli et keiserrike. Romerriket kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet gjennom erobring og assimilering. Fra å begynne som en enkel bosetning, ekspanderte Roma til et av de største riker i den antikke verden med et beregnet folketall på mellom 50 og 90 millioner innbyggere (grovt sett 20 prosent av jordens befolkning)[1] og dekket et område på rundt 5 millioner km² på sitt høydepunkt i året 117 e.Kr.[2][3]

Via erobring og assimilering kom Romerriket til å dominere sørlige og vestlige Europa, Anatolia, Nord-Afrika, og deler av nordlige og østlige Europa. Roma dominerte alle områder langs Middelhavet, og var en av de mektigste faktorene i den antikke verden. Det er ofte gruppert inn i den klassiske antikken sammen med antikkens Hellas, og deres sammenlignbare kultur og samfunn blir betegnet som den gresk-romerske verden.

Antikkens romerske samfunn har bidratt til utviklingen av moderne regjering, lov, politikk, ingeniørkunst, kunst, litteratur, arkitektur, teknologi, krigføring, religion, språk og samfunn. Som en høyt utviklet sivilisasjon profesjonaliserte og ekspanderte romerne sitt militære system og skapte et regjeringsystem kalt res publica, «offentlig affære», som er inspirasjonen for de moderne republikker,[4][5] blant annet USA og Frankrike. Romerriket oppnådde imponerende teknologiske og arkitektoniske prestasjoner, som byggingen av et omfattende system av veier og akvedukter, foruten også byggingen av store monumenter, palasser og offentlige bygg.

Ved slutten av republikken (27 f.Kr.) hadde Roma erobret alt land rundt Middelhavet og bortenfor: dets rike strakte seg fra Atlanterhavet til Arabia og fra munningen av Rhinen til Nord-Afrika. 721 år med romersk-persiske kriger begynte i 92 f.Kr. med den første krigen mot Partia. Det ble den lengste konflikt i menneskehetens historie, og fikk store og varige effekter og konsekvenser for begge riker. Under Trajan nådde riket sitt territoriale høydepunkt. Republikanske skikker og tradisjoner begynte å forvitre i keisertiden, da innbyrdeskriger ble en vanlig innledning ved etableringen av en ny keiser.[6][7][8] Utbryterstater, slik som det palmyrenske riket, kunne midlertidig dele riket i løpet av krisen i det tredje århundret.

Svekket av indre ustabilitet og angrepet av ulike migrerende folk og grupper, brøt den vestlige delen av riket opp i uavhengige kongeriker i løpet av 400-tallet. Oppløsningen inn i små, uavhengige kongeriker i 476 e.kr. blir regnet som slutten av vestromerriket.

Opphavsmyte

[rediger | rediger kilde]
250px-Capitoline_she-wolf_Musei_Capitolini_MC1181.jpg Ifølge legenden ble Roma grunnlagt av Romulus og Remus i 753 f.Kr., som skal ha blitt oppfostret av en ulv. Skulpturen er Den kapitolinske ulvinne i Roma.

I henhold til Romas opphavsmyte ble byen Roma grunnlagt den 21. april 753 f.Kr. av tvillingbrødrene Romulus og Remus, som nedstammet fra den trojanske fyrste Aineias[9] og som var sønnesønnene til den latinske konge Numitor fra byen Alba Longa. Kong Numitor ble avsatt fra sin posisjon som konge av sin bror Amulius mens Numitors datter, Rea Silvia, fødte tvillingene.[10][11] Ettersom Rea Silvia var blitt gjort gravid av ingen annen enn den romerske krigsguden Mars, var tvillingene halvguder.

Den nye kongen, Amulius, fryktet at Romulus og Remus en gang i framtiden ville ta tilbake tronen, og beordret at de skulle bli druknet.[11] En hunnulv berget og oppfostret guttene, og da de var gamle nok, tok de tronen i Alba Longa tilbake og ga den til Numitor.[12][13]

Tvillingene grunnla deretter deres egen by, men i en krangel slo Romulus sin bror Remus i hjel. Romulus ble opphavet til byen Romas navn.[14] For at folk skulle finne byen tiltrekkende ble Roma et fristed for de fattige, de forviste og de uønskede. Det førte til problemer for byen da den hadde en stor arbeidsstyrke, men underskudd på kvinner. Romulus reiste til nabobyene til andre folk og forsøkte å sikre seg ekteskapsløfter fra fremmede kvinner, men Roma hadde så mange uønskede menn at alle avslo. Roma inviterte deretter sabinerne og latinere til en festival, men ved et signal kastet romerne seg over de innbudte gjestene og røvet deres kvinner, noe som førte til krig med de forurettede sabinere og latinere.[15]

De bortførte kvinnenes foreldre gikk til krig for å få dem tilbakelevert. Romerne skal ha beseiret latinerne, men beseiret ikke sabinerne og krigen vedvarte. Ved et tidspunkt kom Romulus’ menn under et tungt angrep i deres nye by på det sted senere ble byens politiske sentrum, Forum, og ble tvunget bakover. Romulus ble nødt til å påkalle Jupiter Stator («Jupiter som holder mennene fast sammen»)[16] Han lovte å bygget et tempel for guden om romerne stod stødig og ikke lot seg vike mot fienden. På dette tidspunkt dukket kvinnene opp på slagmarken og tryglet både sine romerske ektemenn og sine sabinske fedre om at kampen måtte opphøre. «Vi vil heller dø selv enn å leve uten noen av dere, som enker eller farløse.» Freden kom og Jupiter fikk sitt tempel. Roma ble en felles by for romere og sabinere med delt styre mellom Romulus og sabinerkongen Titus Tatius, skjønt sistnevnte ble drept i en voldelig død, og Romulus ble enekonge, Romas første konge i et styre som varte i tredve år.[17]

Følgende er Romas opphavsmyte, framstilt av Titus Livius (død 17 e.Kr.) i hans monumentale verk om Romas historie, Ab Urbe Condita (Fra byens grunnleggelse). Det er dog ingen enhetlig fortelling, mange forfattere har skrevet om Romas begynnelse, hver på sitt vis, gjenfortalt og forsøkt å forklare den og få den til å henge sammen, blant annet Cicero i hans avhandling Om staten. I konteksten av en lengre filosofisk diskusjon om god regjerings vesen, ga han sin versjon av Romas konstitusjon fra begynnelsen. Han unngikk spørsmålet om Romulus faktisk var sønn av Mars og la inn tvil om andre fantastiske elementer.[18] Den mest kjente versjonen er den til Livius, men også han hadde problemer med enkeltelementene. Romas opphavshistorie er, i henhold til den engelske historikeren Mary Beard, «en av de merkeligste ‘historiske legender’ for noen bys grunnleggelse, for hvilken som helst periode noen sted i verden.»[19] At to tvillinger skulle bli oppfostret av en hunnulv er en merkelig episode i en særegen fortelling. Det samme er det at Roma har to grunnleggere, Romulus og Remus. Kan det være et symbol på Romas dualistisk vesen, og den senere tradisjonen med to samtidige konsuler under republikken?[20] Men også at det er en rekke svært lite heroiske handlinger, fra mord (bror drepte bror), til voldtekt (sabinerkvinnene) og til at det store flertallet av Romas første befolkning var kriminelle, uønskede og forviste, noe som plaget også antikkens forfattere.[21]

Tvillingene ble født av en jomfruelig prestinne, Rea Silvia, i Alba Longa, rett sør for Roma. Hun hadde tatt jomfruløftet, forklarte Livius, ikke av fri vilje, men tvunget av sin onkel Amulius for å forhindre at det skulle komme arvinger etter hennes far Numitor. Likevel ble hun gravid, en mektig fallos tilhørende Mars kom fra den hellige ilden som hun passet, skjønt Livius antyder at denne forklaringen kan dekke over en høyst menneskelig hendelse.[22] Straks tvillingene ble født beordret Amulius barna satt ut, men en hunnulv fostret barna. Livius var en av de som var tvilende til denne versjonen. Det latinske ordet for ulv, lupa, ble også benyttet som et hverdagslig ord for en prostituert og lupanare var et uttrykk for horehus. Det var mulig at en lokal hore framfor en ulv hadde tatt seg av barna, men uansett hadde en lokal gjeter funnet barna og fratok ulvinnen dens ansvar. Da tvillingene ble gamle nok gjorde de opprør mot Amulius, og gjeninnsatte sin bestefar på tronen. Men som Amulius ikke gikk overnes med sin bror Numitor, gikk heller ikke Romulus overens med sin bror Remus i grunnleggelsen av deres felles by. Uten Remus fikk byen Roma navn etter Romulus. Deretter fylte han den med fredløse, uønskede og forviste som snart manglet kvinner.

Senere romerske forfattere grublet over hvor mange kvinner som faktisk ble tatt, beregninger som varierte fra rundt tretti til det merkelig presise antallet 683, og på hvordan romersk dyd og ekteskapsinstitusjon kunne bygges på fundamentet av massevoldtekt. Livius forsvarte de første romere. Det var kun ugifte kvinner, mente han, og de var blitt spurt først, og romerne gikk først til «rettferdig krig» da de var blitt avvist. Sallustius (død 34 f.Kr.) spekulerte i sitt romerske historieverk om et tenkt brev fra romernes fiende slo fast at «Helt fra den aller første begynnelse har de eid ingenting unntatt hva de har stjålet: deres hjem, deres hustruer, deres rike.»[23] Poeten Horatius, som skrev rundt 30 f.Kr. i kjølvannet av drapet på Julius Cæsar: «Bitter skjebne forfølger romerne, og forbrytelsen av en brors morder, helt siden blodet til den uklanderlige Remus ble spilt på bakken, har det vært en forbannelse for hans etterkommere.»[24] Brodermord var grunnlaget allerede i Romas forhistorie, og preget Romerrikets historie siden i bitre innbyrderskriger.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Monarki

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det romerske kongedømme

Bystaten Roma vokste ut fra bosetninger rundt et vadested ved elva Tiberen, som var et krysspunkt for trafikk og handel. Ifølge arkeologiske undersøkelser skal landsbyen Roma ha blitt dannet på Palatinhøyden en gang i det 9. århundre f.Kr., av medlemmer fra de sentrale italienske stammene, latinerne og sabinerne. Etruskerne, som tidligere holdt til i Etruria i nord, ser ut til å ha tilordnet seg politisk kontroll i områdene rundt Roma sent i det 7. århundre f.Kr.. Etruskerne mistet imidlertid kontrollen i det 6. århundre f.Kr., og de opprinnelige stammene, latinerne og sabinerne, gjenopprettet sin regjering og dannet en republikk med mye sterkere kontroll over ledere som ønsket å utøve makt.

Ifølge romerske legender ble Roma grunnlagt 21. april, 753 f.Kr., av tvillingene Romulus og Remus, som nedstammet fra den trojanske prinsen Aineias. Romulus, som navnet Roma stammer fra, drepte sin bror Remus i en krangel der den nye byen skulle være, og ble den første av i alt syv konger av Roma.

Republikk

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den romerske republikk

250px-City_of_Rome_during_time_of_republic.jpg Roma i republikansk tid

Ifølge historikere som Livius, ble den romerske republikk etablert rundt 510 f.Kr. Den siste av de syv kongene av Roma, Tarquinius den stolte, ble avsatt, og et system basert på ettårig valgte magistrater ble etablert. De viktigste magistratene var de to konsulene, som fungerte som lederne i republikken. I realiteten var senatet det største maktorganet, som økte i medlemmer og makt ved etableringen av republikken. Magistratstillingene var kun tilegnet patrisierne, eliten i det romerske samfunnet, men stillingene ble senere åpen for det vanlige folk, plebeierne.

Romerne klarte gradvis å dempe trusselen fra de andre folkeslagene på Den italienske halvøy. Den siste trusselen mot romersk hegemoni i Italia, den store greske kolonien Tarentum, ble slått i 282 f.Kr.. Romerne sikret sine erobrede områder ved å opprette strategisk plasserte kolonier, og etablere stabil styring. I den andre halvdel av det 3. århundre f.Kr. kom Roma i konflikt med Karthago i den andre punerkrigen. Denne krigen resulterte i Romas første erobring oversjøs, Sicilia og Hispania, og Romas etablering som en imperial makt. Etter å ha nedkjempet kongeriket Makedonia og selevkidene i det 2. århundre f.Kr., ble romerne den dominerende makten i og rundt Middelhavet.

250px-Castro_Battle_of_Actium.jpg Slaget ved Actium i 31 f.Kr., markerer overgangen fra republikken til keiserriket

Den imperialistiske dominansen førte til interne stridigheter. Senatorene ble rike på bekostning av provinsene, mens soldatene, der mesteparten var småbønder, var lenge borte og kunne ikke opprettholde sine gårdsbruk. Den store importen av slaver, som fulgte med erobringen, reduserte muligheten for betalt arbeid, som førte til at underklassene ble dårligere stilt. En rekke embetsmenn, som for eksempel Graccerne, prøvde å få gjennom landreformer som ville ha hjulpet befolkningen, men senatet godtok sjelden slike reformer, noe som resulterte i opprør blant bybefolkningen, ofte ledet av rivaliserende senatorer. Senatet nektet bla. italienske forbundsstater å få romersk borgerskap, noe som endte i forbundsfellekrigen i 9188 f.Kr.. Militærreformene til Marius førte til at soldatene ble mer lojale til hærføreren enn staten, et element som Sulla utnyttet i sitt brutale diktatorstyre i 8179 f.Kr.

I midten av det 1. århundre f.Kr. dannet tre menn; Julius Cæsar, Pompeius og Crassus, en hemmelig pakt for å kontrollere republikken; det første triumvirat. Etter Cæsars erobring av Gallia, oppstod det en konflikt mellom ham og senatet, som igjen førte til en borgerkrig der Pompeius ledet senatets hær. Cæsar vant krigen og erklærte seg selv som diktator på livstid. I 44 f.Kr. ble Cæsar drept av en gruppe senatorer som fryktet at han skulle gjeninnføre monarkiet. Cæsars arving, Octavian (Augustus), dannet sammen med Marcus Antonius og Lepidus det andre triumvirat, men denne alliansen endte også i en maktkamp, der Lepidus ble forvist og Marcus Antonius beseiret i slaget ved Actium, i 31 f.Kr., og Octavian stod igjen som den ubestridte hersker (keiser) over Roma.

Keiserrike

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det romerske keiserriket

250px-Roman_Empire_Map.png Romerriket på sitt største under keiser Trajan

Da hans fiender var beseiret, klarte Octavian å tilegne seg nesten absolutt makt, kledd i republikkens styringsform. Hans valgte etterfølger, Tiberius, fikk makten overført og dannet det julo-claudiske dynasti, som varte til Neros død i 69. Den territorielle utvidelsen fortsatte under Romerriket, og staten holdt seg stabil til tross for en rekke keisere som var både korrupte og fordervet. Etter det flaviske dynasti hersket de fem store keiserne (96180) – Nerva, Trajan, Hadrian, Antoninus Pius, og Mark Aurel[25] – og riket nådde sitt territorielle, økonomiske og kulturelle høydepunkt. Historikeren Edward Gibbon omtalte denne perioden på omtrent 85 år som den lykkeligste gjennom tidene. Riket var trygt både mot interne og eksterne trusler, og det gjennomgikk Pax Romana (den romerske fred, fra 27 f.Kr til 180). Med erobringen av Dakia under keiser Trajan nådde riket toppen av sin territorielle utvidelse med rundt 4 millioner kvadratkilometer.

Perioden mellom 180 og 235 ble dominert av det severanske dynasti, med flere inkompetente keisere. Dette, i tillegg til den økte påvirkningen fra hæren og press fra et nytt og sterkt Persia under Sasanide-dynastiet, førte til en lang periode som er kjent som krisen i det tredje århundret. Krisen endte med den mer kompetente keiseren Diokletian, som i 293 delte riket i fire deler, der hver del ble styrt av en keiser, kalt tetrarkiet. Diocletians inndeling ble ikke endelig, utover det fjerde århundret ble riket gjenforent og splittet opp igjen i varierende konfigurasjoner. Tyngdepunktet i riket ble liggende lenger østover, og i 330 flyttet Konstantin den store hovedstaden til Konstantinopel.

Delingen

[rediger | rediger kilde]

Det store romerske riket ble permanent delt mellom Vestromerriket og Østromerriket i 395.

Vestriket ble ganske snart utsatt for ødeleggende barbariske invasjoner, og gikk gradvis i oppløsning utover på 400-tallet. I 410 ble byen Roma invadert for første gang på et millennium og den 4. september 476 ble den siste vestromerske keiseren Romulus Augustus avsatt av den germanske lederen Odovakar. Riket som hadde vart i omkring 1200 år var nå borte, men Østriket skulle bestå i enda et millennium.

Samfunn

[rediger | rediger kilde]
250px-ForumRomanumRom.jpg Illustrasjon av Forum Romanum
Vanlige uttrykk under Romerriket
Rmn-military-header.png Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Livet i antikkens Roma dreide seg om det som foregikk i og rundt byen på de syv høyder. Byen hadde et vidt spekter av monumentale bygninger, som Colosseum, Forum Romanum og Pantheon. Den hadde fontener med friskt vann supplert av kilometerlange akvedukter, teater, gymnasium, bad, bibliotek, markedsplasser og fungerende kloakksystem. Variasjon mellom bygningene var lik variasjonen hos de sosiale klassene. På den vakre Palatinhøyden var det store palasser og villaer der de rike familiene bodde (ordet palass kommer derifra), mens den fattige befolkningen bodde midt i byen i trange kår, lik dagens ghettoer.

Byen Roma var den største av sitt slag på den tiden, med et innbyggertall på godt over en million. Gatene i Roma hadde så mye støy av hover og jernvogner at Julius Cæsar en gang foreslo et forbud mot hest- og kjerretrafikk om natten. Historiske estimater sier at rundt 30 % av befolkningen i Roma levde i utallige urbane senter med en befolkning på 10 000 og mer, noe som er en høy urbaniseringsfaktor i før-industrielle samfunn. Mange av disse sentrene hadde forum, tempel og andre bygninger som man fant i Roma, dog av et mindre format.

Styre

[rediger | rediger kilde]

Til å begynne med ble Roma styrt av konger. Hvor mye makt som lå i kongens hender er usikkert; om han hadde absolutt makt, eller at han kun var en lederfigur som måtte føye seg etter senatets autoritet. Militært er det ganske trolig at hans styre (imperium) var absolutt, samtidig som han var den øverste religiøse leder. I tillegg til kongens autoritet var det andre administrerende forsamlinger: Senatet, som var kongens rådgivere og lovgivende råd, og en form for folkeforsamling som vitnet proklamasjoner og forordninger, og forsikret at det var for folkets beste.

250px-Julius_Caesar.jpg Julius Cæsars vei mot absolutt makt banet veien for Augustus' keiserrike

Stenderkampene under republikken resulterte i en uvanlig blanding av demokrati og oligarki. Tradisjonelt hadde patrisierne kontroll over lovvedtektene i folkeforsamlingene (Comitia centuriata). Stenderkampene førte kort og godt til at plebeierne (folket) fikk ta del i det politiske liv, og at Plebeierforsamlingen (concilium plebis) ble det fremste lovgivende organ i republikken. Senatet var imidlertid en oligarkisk institusjon, som skulle være en rådgivende forsamling. I republikken hadde senatet stor autoritet, men var ingen lovgivende makt. Selv om de ulike senatorene på et individuelt plan hadde stor makt, var det lite de kunne gjøre mot den kollektive viljen til senatet. Senatorer ble valgt blant de rikeste, og de med embete (ble man valgt til kvestor, det laveste embetet på embetsstigen, ga det automatisk adgang til senatet), i befolkningen av censorene, som også kunne avsette senatorer som var moralsk korrupte.

Republikken hadde ikke noe ordnet byråkrati, og krevde ikke annet enn krigsskatt fra befolkningen. For å forsikre seg mot at enkelte borgere fikk for mye makt, ble magistratene bare valgt for en periode på ett år(annualitet), og hver magistrat måtte dele makten med en kollega(kollegialitet). For eksempel lå den høyeste autoriteten i republikken hos to konsuler. I krisetider ble ekstraordinære magistrater valgt for en periode på seks måneder, for eksempel en diktator, som fungerte som en enehersker.

I tidlig keisertid ble den republikanske styreformen tilsynelatende opprettholdt. Keiseren ble bare sett på som princeps (først blant likemenn), men hadde i realiteten all makt, mens senatet hadde en liten grad av påvirkning. Gjennom keiserrikets utvikling, og spesielt under dominatet, ble keiserens makt absolutt, og senatet ble redusert til en rådgivende forsamling utvalgt av keiseren. Siden det ikke var en byråkratisk struktur i republikken, var det heller ikke noen i keiserriket. Keiseren hadde mange rådgivere og assistenter, men manglet mange viktige institusjoner. For eksempel manglet han et statsbudsjett, noe som mange historikere mener er en av årsakene til Romerrikets fall.

Riket var delt inn i provinser. Tallet på provinsene økte gjennom rikets levetid, både gjennom erobring, og at provinsene ble inndelt i mindre enheter. Disse provinsene ble mot slutten av rikets epoke individuelt svært mektige, med senatorer på toppen. Til slutt kunne senatorene kreve inn skatt fra den lokale befolkningen, noe som førte til at de ble mektige godseiere og uavhengige av staten.

Kilden til de romerske lovene kan spores tilbake til Justinian I sine nedtegnelser fra rundt 530. Prinsippene etter Justinians nedtegnelser ble grunnlaget for lovene brukt i Det bysantinske riket, og i Europa til slutten av 1700-tallet.

Lovene i antikkens Roma var inndelt i følgende tre enheter: Ius Civile, Ius Gentium og Ius Naturale. Ius Civile (borgerretten) var lovene som appellerte til borgerne i Roma, og den utøvende makten til borgerne var Praetor Urbanus. Ius Gentium (nasjonenes lov) var lovene som appellerte til utlendingene, og deres omgang med de romerske borgerne, og den utøvende makt var Praetor Peregrinus. Ius naturale var naturens lov, den loven som var felles for alle levende.

Lenke til kommentar
1 minutt siden, homserr skrev:

Pass deg Amir. 

Allah sender deg til helvete i et lite møte med Sheijtan når du ser på sånne homsebilder vet du vel. 

Ny kunde? Allaah sender deg til helvete  Hahahaha lykke til

Lenke til kommentar

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Fjern formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...